HVA GJØR EN KIROPRAKTOR?

En kiropraktor er utdannet til å diagnostisere og behandle plager i nerve-, muskel- og skjelettsystemet. Kiropraktoren stiller sin diagnose på grunnlag av sykehistorie, klinisk undersøkelse og eventuelle røntgenundersøkelser. Kiropraktoren jobber som autorisert helsepersonell i førstelinjetjenesten.

 

Sykehistorien

Når du er hos kiropraktor vil det bli tatt en grundig sykehistorie der du med egne ord beskriver hva som feiler deg. Med utgangspunkt i dette vil kiropraktoren stille en del utfyllende spørsmål for å få belyst relevante sammenhenger og årsaksforhold. I tillegg må kiropraktoren orientere seg om eventuelle tidligere sykdommer og skader, medisinbruk, belastninger i hjem og arbeid, blant annet hvordan normale daglige aktiviteter fungerer.

Pasientens sykehistorie vil alltid være en sentral del av den diagnostiske prosessen. Sykehistorien nedtegnes i pasientens journal som føres og oppbevares i henhold til de krav som helsemyndighetene stiller til offentlig godkjent helsepersonell med henhold til journalføring og taushetsplikt.

Klinisk undersøkelse

Undersøkelsen starter med at kiropraktoren inspiserer og analyserer pasientens kroppsholdning og -bygning, muskulatur og bevegelsesmønster. Kiropraktoren kartlegger deretter funksjonen i nerve- muskel- og skjelettsystemet systematisk for å lokalisere feilfunksjoner i ledd og muskulatur og vurdere om disse har sammenheng med pasientens symptomer.

Kiropraktoren bruker palpasjon (undersøker med hendene) for å finne smertekilder i senefester, muskulatur, ledd og skjelettstrukturer mv. Alle ledd i bekken, ryggsøyle, nakke og ekstremiteter undersøkes med spesifikk bevegelsespalpasjon for leddlåsinger. Ofte finner en smertepunkter i muskulaturen (triggerpunkter) og betente sener/muskelfester som følge av ubalanse i muskulatur som kan være for kort, stram eller svak. Feilfunksjoner i ledd og muskulatur kan også gi symptomer fjernt fra hvor problemet sitter. Dette kalles “referert smerte”.

Pasientens smerterapportering under den kliniske undersøkelsen er viktig. I de fleste tilfeller klarer kiropraktoren å kartlegge hvor smerten sitter og hvilke bevegelser som gir smerter i løpet av undersøkelsen hvis denne har sitt opphav i muskel- og/eller skjelettsystemet. Dette gir kiropraktoren grunnlag for å stille en funksjonsbasert arbeidsdiagnose som grunnlag for tilrettelegging av behandling med hensikt å gjenopprette normal funksjon.

Klassiske ortopediske tester inngår som en naturlig del av kiropraktorundersøkelsen. Nevrologiske undersøkelser av senereflekser, følesans og muskelstyrke brukes for å se om det er nedsatt følsomhet og/eller lammelser når det foreligger mistanke om nerverotaffeksjon (trykk på nerven som kan skyldes prolaps eller forkalkninger).

Etter den kliniske undersøkelsen vurderer kiropraktoren om det er nødvendig med røntgenundersøkelse eller andre supplerende undersøkelser før diagnosen kan stilles og eventuell behandling iverksettes.

Kiropraktoren har gjennom sin utdannelse tilegnet seg den teoretiske og praktiske viten for å ta stilling til hvorvidt pasienten er egnet til kiropraktorbehandling, dette uten forutgående legeundersøkelse og med grunnlag i utdanningens fokus på diagnostisering. Ved mistanke om underliggende organisk sykdom henvises pasienten til lege/ sykehus/ spesialist for videre oppfølging.

Røntgen/ CT/ MR

Ulike billeddiagnostiske undersøkelser supplerer ofte den kliniske undersøkelsen. Kiropraktoren er utdannet til å ta skjelettrøntgen og selv vurdere bildene. Mange har eget røntgenutstyr som er godkjent og underlagt offentlige forskrifter.

Kiropraktorene har også anledning til å rekvirere mer avanserte undersøkelser som CT og MR ved røntgeninstitutter og sykehus. Dette dekkes av Folketrygden på samme måte som ved henvisning fra lege.

Røntgenbilder brukes primært diagnostisk av kiropraktoren for å utelukke kontraindikasjoner til behandling som brudd, svulster og annen alvorlig sykdom.

I mange tilfeller er det imidlertid sjelden nødvendig med røntgenundersøkelse forut for kiropraktorbehandling, så fremt det ikke er forhold i sykehistorien som tilsier noe annet.

Røntgenbilder kan også gi kiropraktoren nyttig informasjon om slitasjeforandringer, skjevheter og medfødte sammenvoksinger i skjelettet (anomalier) som kan ha betydning for kiropraktorens valg av behandlingsteknikk.

Ved klinisk mistanke om nerverotaffeksjon ved prolaps kan CT- eller MR -undersøkelse bekrefte diagnosen.

Trening

Trening er en viktig del av kiropraktorens behandlingsopplegg for å lære pasienten å ta vare på sin egen kropp og best mulig mestre og forebygge sine plager. Det er bred enighet om at raskest mulig tilbakeføring til arbeidsliv og gjenopptagelse av daglige aktiviteter er viktige målsettinger. Videre at mosjon og egentrening generelt er gunstig for de fleste pasienter med smertesyndromer og belastningslidelser.

Kiropraktoren kan gi instruksjon i hjemmeøvelser uti fra pasientens individuelle behov, dette kan omfatte styrkeøvelser, uttøyninger, kondisjonsøvelser og avspenningsteknikker.

For pasienter med langvarige eller tilbakevendende plager kan rehabiliterende spesialtrening under kyndig veiledning være et verdifullt og nødvendig supplement til manuell behandling for å oppnå tilfredsstillende behandlingsresultater og forebygge tilbakefall. Noen kiropraktorer tar seg av denne delen av behandlingsopplegget selv, mens andre samarbeider med kvalifiserte treningsterapeuter.